Norsk Kjøtt kan ikke være bekjent av å tenke penger og effektivitet foran hensynet til dyrenes behov. Det er uakseptabelt at slakterier legges ned, slik at dyr må transporteres over stadig lengre strekninger. Gilde NNS tar ikke hensyn til de dyrevelferdsmessige aspektene ved omstrukturering av slakteriene i Nordland fylke. Strategien er ikke i samsvar med dyrevennlig matproduksjon og dessuten ikke i samsvar med etisk kvalitet på kjøttprodukter, og forbrukernes ønsker om at dyrene skal ha hatt det bra mens de levde. Transport av levende dyr påfører dyrene stress i større og mindre grad. Stressede dyr gir dessuten dårligere kjøttkvalitet. Vi må sørge for at dyrene får en minst mulig stresset ferd til døden, i samsvar med formålet i Forskrift om dyrevern i slakterier: "…å sikre slaktedyr forsvarlig tilsyn og stell og hindre at de utsettes for unødig smerte og lidelse".
I dyrevernloven relaterer dyrevern seg til minstekravet til dyrehold og representerer den strafferettslige avgrensningen, som omfatter det å beskytte dyr mot mishandling, vanskjøtsel og lidelse. Når vi snakker om dyrevelferd omfatter det parametere som helsetilstand, fysiologiske forhold, atferd og produksjon, som retter seg mot dyrenes trivsel. Alle parametrene brukt som mål på hvordan dyret mestrer hverdagen i sitt miljø. Jeg kaller dette produksjonsetikk, som har mye større betydning for dyrets velferd enn dyrevernlovens minimumskrav. Vi må ta dyrevelferd på alvor og respektere dyrene slik at de mestrer sitt miljø. Dyrenes trivsel er en forutsetning for sunne dyr, men det fritar oss ikke fra ansvaret fordi de snart ikke lever lenger! Transporten til slakteriet er en viktig fase i livet for dyrene i produksjonsprosessen. Hvordan kan vi vite at dyrene ikke lider eller kan komme til å lide under transporten? Er vi i tvil bør tvilen komme dyrene til gode. Derfor må vi ikke la økonomien gå på bekostning av dyrevelferden!
I tillegg til dyrevelferden er det også andre økonomiske og praktiske aspekter man må huske på. Dyreeier har ansvar for at dyret leveres til slakteriet på en måte som gjør at vedkommende får oppgjør for dyret, dessuten må eier vurdere om dyret er i kondisjon til å transporteres over så lang strekning ut fra dyrevelferdsaspektet. Viktige spørsmål i den forbindelse er, om det er sannsynlig at dyret vil lide utilbørlig under transporten? Vil dyret være i en dårligere kondisjon som et resultat av transporten?
Slakteriet ønsker ikke at dyrene skal være syke eller utmattede når de kommer dit. Uegnede slaktedyr gjør at slakteriet får merarbeid som: langsommere slakting, fordi de må skjære vekk deler av dyret, eller sørge for å få destruert døde dyr.
Kvalitet og modning av kjøtt kan beregnes. For best resultat er det blant annet viktig å ha et topp, ustresset dyr som råvare. Dyrevelferd påvirker på ulike måter den videre bearbeiding av kjøttet. Det viktigste tidspunktet er stress før slakting. Stress utløses av ulike påvirkninger som gjør at dyret ikke mestrer sin situasjon, dette kan føre til overanstrengelse og død. Noen av velferdsproblemene er bloduttredelser, benskader eller benbrudd, varmestress med økt tørst, kvalme og tap av koordineringsevne. I tillegg kommer lidelsene til de dyrene som har fått så store påkjenninger at de har dødd under transporten eller dør under oppstalling på slakteriet.
Ved endret slakteristruktur blir transportstrekningene stadig lengre. Marginene for å overholde transporttiden på 8 timer er allerede ved planlegging overskredet i forslagene til Gilde NNS. Ved mange ev de planlagte rutene overskrides regelverket. For noen av de planlagte transportrutene er transporttiden over 11 timer. I praksis vil det sannsynligvis ta betydelig lengre tid, vanskelige føreforhold, sjeldne fergeavganger, uforutsette problemer ved pålasting av dyr og ulike kjørehastigheter for ulike dyrearter. På vegne av dyrene og deres velferd, kan vi ikke finne oss i denne merbelastningen. En slik praksis er å undergrave intensjonene i regelverket, som skal beskytte dyr mot lidelse. Dette er direkte uakseptabelt.